Hils på dem, du møder! – Henriette tager udfordringen op

Se her, hvordan Henriette tog min udfordring op – og hvordan vores norske brødre og søstre har det med at hilse på hinanden…

Kjære Rikke,
Nå er det snart to uker siden jeg fikk utfordringen din og på tide å avgi
rapport

Jeg startet med friskt mot forrige tirsdag. og nikket vennlig til min
med-venter på busstoppet (man må jo varme opp føran fysiske anstrengelser). Hun nikket tilbake, men gadd ikke å spandere et smil.

Noterte meg bak øret: kvinne, ca. 60 år, småsur. Inne på bussen fant jeg ut at det ble litt merkelig å hilse på alle, så da droppet jeg det. Så må jeg innrømme at jeg faktisk glemte hele prosjektet helt til jeg var på vei hjem fra lunsj, men da tok jeg til gjengjeld utfordringen meget seriøst.

Det kom en krokrygget gammel dame med stokk på andre siden av gaten og jeg krysset veien (det var ikke engang et gangfelt) i ens ærend å hilse på henne. Hun gikk med stokken fremfor seg, ja nesten innunder seg faktisk!

Fordi hun var så krokrygget så var det umulig å se ansiktet hennes – noe som også betød at øyekontakt var utelukket. Selvom opptakten ikke var helt etter instruksen, så prøvde jeg meg på et klart og tydelig “Hei!” rett før vi passerte hverandre.

Ingenting. Ingen reaksjon. Hun fortsatte videre som om ingen ting var hendt. Jeg noterte meg: gammel krokrygg, ca. 110, døv (eventuelt i svært dyp konsentrasjon for ikke å falle fremover).

De to neste forsøkene var tilfeldigvis med menn på omtrent samme alder. Med mine to mislykkede hilse-forsøk friskt i bakhodet ble jeg litt nervøs idet jeg spottet mine neste “ofre”.

Det ble ikke bedre av at mine mannlige utvalgte tilsynelatende var ute i samme ærend som meg selv (har du snakket med flere om dette forresten?). Begge to (og dette var på forskjellig tid og sted) holdt uredde øyekontakten til vi passerte hverandre, noe som resulterte i at jeg (jepp, twice!) sprakk opp i et KJEMPE glis.

Det ble rett og slett litt for mye for meg. En blanding av nervøsitet, selvironi og humor over hele situasjonen gjorde at jeg viste selv de bakerste jekslene. Jeg fikk ikke engang frem et “hei”!  Resultatene ble likevel de mest positive så langt den dagen.

Både mann i 40-årene nr. 1 og 2 smilte bredt tilbake (kanskje ikke så rart, for jeg må ha sett rimelig glad/gal ut der jeg kom trillende).

Resten av tiden brukte jeg på å komme frem til følgende konklusjoner:

1. Nordmenn (i hvert fall Osloboere) hilser generelt sett ikke.
Når man er oppmerksom er det faktisk et helt rituale som utspiller seg.
Formålet med hele ritualet er å få det til å virke naturlig å ikke hilse
eller ha øyekontakt.

It goes like this… Øyekontakt (raskt, gjerne ufrivillig), kikk til siden (som om det var noe som fanget oppmerksomheten), kikk ned (lat som om du kjeder deg), beveg deg vekk!

2. Folk beskytter seg mot vennlighet med ipods og mobiltelefoner.
Mennesker som beveger seg alene har nesten alltid headset på eller så
snakker de i mobiltelefon! På mine nybegynnerdager (i forrige uke) kom jeg faktisk til å hilse på en ung mann (med din konklusjon om vennlige danske unge menn friskt i minne). Han reagerte ved å stoppe opp, ta ut et par mikroskopiske ørepropper og spørre “Unnskyld?”. Det ble litt pinlig.

Jeg måtte si at jeg trodde han var en annen (jeg kunne jo ikke si at jeg var i gang med et nordisk sosiologisk hilse-studie). Etter den hendelsen har jeg vært veldig påpasselig med å sjekke folks ører for gadgets før jeg hilser.

3. De aller vennligste er menn i 40-årene. Minst vennlig er
middelaldrende-halvgamle damer. De unge damene fikk jeg aldri sagt hei til, for de er nesten alltid i mobiltelefon hvis de går alene. Unge menn er også vanskelig å få kontakt med. Enten går de i flokk, ellers har de
øretelefoner.

Så, til spørsmålet ditt – eller problemstillingen kalles det vel siden vi
nærmest har et forskningsprosjekt gående

Menn og kvinner i Oslo er minst like uhøflige som de danske. Vi (og jeg må jo inkludere meg selv etter erfaringene jeg nå har gjort) synes det er litt vanskelig å være vennlige, men jeg vet ikke akkurat hvorfor.

Kanskje fordi man unngår å komme i snakk med tiggere, selgere eller utilregnelige mennesker?

En liten digresjon… Nå kom jeg forresten til å tenke på Christopher en
gang for flere år siden… Vi tok bussen sammen, men satt på forskjellig
sted i bussen fordi vi hadde kranglet (ja, latterlig ikke sant…).

Jeg hadde tatt den bussen mange ganger, så jeg visste at den kvinnen
Christopher tilfeldigvis hadde satt seg ved siden av var litt små-gal, men han hadde aldri sett henne før.

Et par minutter ut i bussturen henvendte hun seg til Christopher og spurte hva klokken var (jeg satt heldigvis nærme nok til å få med meg hele opptrinnet). Christopher (som selvfølgelig ikke visste at denne kvinnen helst skulle ignoreres) svarte, høflig som han er. Og så hadde han det gående. Hun la sin elsk på han og bablet løs på et helt uforståelig språk, fråden stod ut av munnen hennes og hun strøk han oppover armen.

Hadde det ikke vært for at jeg var sur på han akkurat da så kunne jeg ha reddet han ut av situasjonen, men jeg ble sittende å humre litt for meg selv mens Christopher ble mer og mer utilpass (man skal jo være høflig og da er det ikke bare bare å rive seg løs og bytte sete).

Men nok om det…

Det er i hvert fall ingen tvil om at jeg har funnet ut et og annet om mine
egne grenser disse ukene. Om jeg ikke har kommet like langt som deg i å
overskride dem (du hilser jo i øst og vest), så er jeg forhåpentligvis på
bedringens vei mht. vennlighet.

Nå skal jeg nyte fredagskvelden helt i eget selskap.

Det er jo noe med det å slippe å forholde seg til andre… Jeg er jo en kald nordmann når alt kommer til alt

God helg!